Noen dager med skrivestreik ....Er i vakum i denne tiden da alt bare er dager uten ord eller skrift ---Ingen kan ta mine tanker ...eller splitte de ...De bare dreier seg om den vonde dagen ... som akkurat var idag ... Dagen ....eller natten som det egentlig var da den beskjeden kom ..Den flate svarte telefonen min ringte til en utid på døgnet når alle sov -- kl halv to ... Ja ikke lett å tro det er så viktig på den tiden ..noen kunne jo ringe feil .
Jeg hadde nettopp kommet meg til Andøya for ett par dagen siden, etter opplevelsesrik kjøretur fra sør gjennom mange dager og netter ...for å være ett par uker ,,, på høsten ..
Da været er stabilt og fortsatt litt sommer i luften ...nettene ennå lyse..og fortsatt noen turister camperer langs veiene ...
Jeg sov så godt da det kimte nær hodeputen .og hører stemmen som sier noe som bare ett mareritt kan inneholde....Nær slekning er død..i en ulykke ... stemmen hadde så sterke følelser at det måtte være sant..
Denne natten hadde jeg overnattet hos ei venninde på loftet hennes .. Fra tlf kimte til jeg var ute av huset tok det bare sekunder ...ett langt skritt ned alle trappene med hunden i hælene og hjemover til huset mitt ... tanken raste ...kjørte bilen min avgårde litt rundt omkring for å lufte tankene til den parkerte utenfor i gården .. I mitt tankesystem var det kaos ..var det drøm med mareritt eller var det sant ? Aller mest ville jeg besøkt noen gråte skrike eller bare spørre om det var en drøm ...men hele bygda sov i disse nattetimer ... Jeg prøvde ringe flere uten hell .. Energien min steg de neste timene ...allt fra å vaske å rydde hele huset ...pakke sakene mine og klar for å begynne den lange reisen hjem ... Klokka var jo bare seks nå på morgen ,,og jeg tok mot til meg å ringe ... Jeg ble først sint og ringer moren til jenta på 20 og forteller om mitt mareritt inatt ,,,om jenta som hadde forulykket på veien og omkommet ... det er jo bare en drøm sier jeg med lettet stemme ... Ånei gråter det i andre enden av tlf....-- der sant ...det er sant .....gråten kan ikke stoppes ...med våte kinn setter jeg meg matt ned ved bordenden med hundesnuten oppi fanget ,, Telefon er nå av og stille i huset ...underlig stille--Denne følelsen er så rar ..så underlig og uvirkelig ...Jeg tar på meg anurakken og tar en ny tur ut ... og går langt i naturen og myra ...Deler av turen er helt vekk i hodet mitt. Sjokket har lammet ..alt ,,,i ettertid vet jeg knapt hvor jeg har gått ...for den anurakken er spjæret på hele ryggen i denne turen,,,hva jeg gjorde er en gåte ,,, Husker ikke ,,,men hunden fotfulgte meg ,,var ofte opp i ansiktet mitt for sjekke .. Fårehunden Lizzie av typen belgiskvar en god følgevenn , som været min tilstand ...Hunder er kloke dyr . Dagene gikk ,,,Jeg ventet noen dager før hjemreise...måtte tenke over og stålsette for å kjøre 160 mil med en sånn påkjenning .og visste hva som ventet hjemme i sør ..For å klare det sa jeg til meg selv at sorgen og sjokket og alt om henne måtte være ved siden av meg selv (utenfor bilen) ...når jeg skulle kjøre den lange veien!! For jeg måtte konsentrere meg om
kjøringen og trafikken ... Skal jeg si dette gikk utrolig bra ,,,med mye opplevelser også sørover ,,Stoppet på kultursteder . festninger og håndtverkstbutikker..
Tankene kretsa rundt hver gang jeg stoppet eller skulle gå til ro for overnatting...Kaoset i hele meg måtte ikke ta overhånd ..Jeg skulle j si farvel til denne skjønne jenta ...Alle skulle få se henne hadde de sagt ,,,Sterke føleleser og sterke krefter førte meg hjemover til sør ...en vanvittig tur når jeg tenker tilbake 4 år siden idag 29 .aug ..
Naturen viser meg hjerter ...og tegn ...Nå er jeg blitt mer oppmerksom enn noen gang ....


















